25. mars 2023

Man kan vanskelig se for seg noe som kan toppe regnskogturen, men så har oppholdet i Antsirabe klart det likevel. Dette reisedagbokinnlegget vil derfor først ta for seg dagene fra tirsdag 21. mars til i går. Vi sov den første natten i Antsirabe på Lovasoa, som er den tidligere internatskolen som norske misjonærbarn bodde på. I dag drives stedet nærmest som et kurssenter med mulighet for korttidsovernatting og langtidsopphold. Vi besøkte også misjonsmuseet de har og fikk lære mer om den norske tilstedeværelsen som har vært på Madagaskar i mange, mange år.

Men tilbake til inntrykkene. Vi besøkte først Voat’sinapy, Sennepsfrøskolen, og det var en mottagelse som overgår det meste. Da vi kom inn porten der ble vi møtt av full skolegård som klappet og jublet. De sang og danset – og hadde til og med lært seg den norske nasjonalsangen. Vi ble rørt til tårer alle sammen. Elevene var så disiplinerte der de sto på rekke etter rekke i solsteiken. Sennepsfrøskolen er en ideell stiftelse som prøver å plukke opp, og gi en utdannelse til, de mest vanskeligstilte barna i lokalsamfunnet. Skolen er både barne- og ungdomsskole. Etter den første mottagelsen ble vi med til idrettsplassen deres, der de viste oss ulike regionale danser. Vi ble utfordret til å være med og danse. Kjempegøy!

Etter besøket på Sennepsfrøskolen sjekket vi inn på nytt hotell, noe vi følte ble en grell kontrast til all fattigdommen rundt oss, for her var det store, rene rom med aircondition, svømmebasseng og hvite duker på bordene. Da var det godt å få bena på jorden igjen, for neste punkt var landskamp mot et lokalt fotballag. De psyket oss nesten ut, for de kjørte seriøs oppvarming og Odd-fotballdrakter. Til tross for dette tapte vi bare 1-0 og sier oss fornøyd med det. Rundt fotballbanen vrimlet det av unger, så noen av oss dro i gang spontan dans og lek med dem. Man trenger ikke felles språk når man har hermeleken, Bli med-dansen og Waka waka. Vi dro fra fotballplassen i rad og rekke i pousspousser (sykkeldrosjer) og fikk en sightseeing i byen i tropisk plaskregn. Vært borte lenge? Tja, men pizza til middag var kjempepopulært!

Dag to i Antsirabe bød på utflukt til Tritriva – en innsjø i bunnen av en «nedlagt» vulkan. (Sorry, intern spøk: Vulkanen ble nedlagt fordi strømmen er så dyr …) Kjøreturen din tok oss gjennom et frodig jordbrukslandskap, der det blant annet ble høstet kål nå. Vi så også avlinger som var herjet av sykloner, særlig maisåkre som var knekt av vinden. Selve vulkaninnsjøen var magisk! Flott fottur og nydelig badeopplevelse. Nesten alle steder vi stopper møter vi folk som har noe å selge. Her gikk det i steinsmykker. Blant disse selgerne var det noen som kunne litt engelsk, og da får man også noen samtaler i gang. På tilbakeveien stoppet vi og så på tradisjonell silkeproduksjon – fra kokong til ferdig produkt.

Tombontsoa er et obligatorisk innslag – skolen som Tomb i sin tid var med å starte. Der spiste vi lunsj sammen med de eldste studentene og fikk en enkel omvisning på skolen. Dessuten fikk vi oppvisning av sang og dans – og vi viste dem hvordan vi danser swing. Språket er en barriere når vi skal kommunisere, men noen fikk nye facebookvenner denne dagen. Det var intenst, litt kulturkræsj, men absolutt lærerikt.

Dagen ble avsluttet med en overraskelse: Vi reiste inn til sentrum i Antisrabe og besøkte en helt spesiell musikkskole for gatebarn – hjemløse og foreldreløse. De hadde forberedt en forestilling for oss med sang og dans. Gatebarn, altså. Som holdt klassisk konsert med fioliner, bratsjer og celloer – i tillegg til lokal musikk og «We are the world». Der fikk vi middag – buffet med tradisjonelle retter fra Madagaskar. Så overveldende!

Dagen i går ble en ren transportetappe. 20 mil på veiene her tok nesten ti timer. Underveis spiste vi lunsj i skyggen fra bussene. Nå er vi i regionen Fianarantsoa. Så langt i dag har vi gått tur i området og besøkt flere små landsbyer. Vi har også fått komme inn i noen tradisjonelle hjem og se hvordan de bor. Et typisk hus her har dyrene i første etasje, oppholdsrom i andre etasje og kjøkken øverst. Det er for at røyken fra ildstedet skal kunne sive ut gjennom stråtaket. Vi har sett hvordan de dyrker ris, kassava og peanøtter blant annet. En landsby vi passerte hadde spesialisert seg på å lage sandaler av brukte bildekk. I en annen landsby traff vi en familie som lagde grus – for hånd. De hentet granitt opp fra et dypt hull i bakken og knuste steinene til grus. De tjener 400 ariary (1 krone!) for en «bøtte» - og familien kan klare å lage åtte «bøtter» om dagen.

Denne dagen er ikke over, så hva mer den har å by på får komme ved neste anledning.

Fredag 31. mars

Siste etappe, og siste reisebrev fra Madagaskar

Velkommen hjem til Norge og riktig god påske til dere alle!!!

Med vaklende wifi-tilgang og lange dager, så har det blitt lenge mellom hvert reisebrev. I forrige brev var vi i Malakely/Fianarantsoa og oppholdet der ble avsluttet med et besøk på en «fritidsklubb» som Hasina, vår vertinne her nede, driver. Først var vi med og lagde murstein som skulle brukes i energisparende ovner. Elevene signerte hver sin murstein, så snart vil det finnes kjøkkenovner i Malakely som heter bl.a. Sindre, Emma og Ingeborg. Om kvelden ble det kulturell utveksling med fantastisk sang og dans – og ikke minst kontakt med de lokale barna og ungdommene. Kontaktinfo for diverse sosiale medier ble igjen utvekslet. Malakely er stedet til Hasina, vår nesten-norske reiseoperatør. Stor begeistring når vi fikk gode rundstykker med ost og skinke. Det skal ikke mer til for å glede nordmenn på tur. Frokost på Madagaskar er ellers noen søte greier. Siste morgen i Malakely startet med markering av turens bursdagsbarn. Hasina hadde ordnet kake: vaffelbløtkake + cupcakes.

Søndag gikk turen ned gjennom regnskogbeltet til kysten og en by som heter Manakara. Der sov vi først en natt i byen og fikk dermed med oss markedet neste morgen. Deretter gikk turen 8 km utover langs kysten til et «strandhotell». Enkel standard, men masse sjarme. Og strand. Og badebølger. Da vet dere hvor vi var resten av den dagen. I kveldinga fikk de som ønsket det «afrikanske fletter». Det ble mange flotte frisyrer!

Tirsdag var det derimot å finne fram sin indre bonde, for da skulle det jobbes. Vi besøkte landbruksskolen Fihaonana. Vi fikk være med på morgenandakt og en praksisøkt - og vi har plantet banantrær, kokspalmer og satt ris. I tillegg så vi hvordan de dyrker andre spennende vekster, som vanilje og kakao. Storartet opplevelse – inkludert slanger, krabber og andre kryp i åkrene. Omvisning på skolen ble det også tid til – og felles lunsj med elevene.

Pangalana-kanalen er et enormt nettverk av naturlige innsjøer og elver, samt kanaler gravd ut for hånd – og et 60 mil (!) langt gufs fra kolonitiden. Franskmennene satte først lokale til tvangsarbeid for å få gravd ut kanalen, og da enormt mange strøk med, så hentet de like godt kinesere for å fullføre arbeidet. Vi ble tatt med på padletur på et stykke av kanalen, med stopp underveis på et destilleri for eteriske oljer. Har du 500 kg eukalyptusblader til overs, så ordner de konsentrert olje til deg. Turen endte opp i Manakara by, hvor vi ble møtt på kanalbredden av an kokosnøttoverraskelse. Etter lunsj gjaldt det å få seg et siste bad før vi startet på de siste transportetappene mot Norge igjen.

Torsdag og fredag er stort sett tilbragt i buss – med en snittfart på 30-40 km/t? Veiene her er en utfordring. Vi er blitt gode på allsang og «bush pipi» på rad og rekke. Her nytter det ikke å være blyg! Det vi gjør aller mest i bussen er å se og se og se. Det er noe å feste blikket på overalt. Mye er flott, men mye er også tankevekkende. Det har blitt mye refleksjon og kloke samtaler i løpet av turen. Og alle har opplevd noe som har satt seg. Garantert.

Nå er vi tilbake i Antananarivo, hovedstaden på Madagaskar. Hjemreisedag i morgen. Men vi gir oss på topp, som det heter i idretten. Planen er å få med oss både et marked og en krokodillepark før flyet går.

Takk for oss, Madagaskar.